LANTERNEFEST OG
MORTENSFEIRING
Historier og bakgrunnsinformasjon
Lanternefest er knyttet til 11
november, feiringsdagen for St.Martin av Tours (født i dagens Ungarn ca. 315,
død i Frankrike i 397). Martin regnes som en viktig beskytter av fattige og utstøtte
i samfunnet, og hans feiringsdag er bl.a. blitt markert med bålbrenning,
lyktetenning og gåsestek. I følge legenden ga Martin i sin ungdom halvparten av
kappen sin til en frysende tigger, og deretter viste Jesus seg for ham kledt i
tiggerens kappe. Martin ble senere valgt til biskop i Tours mot sin vilje.
Lanternefesten
I
gamle dager hadde de ikke lyspærer eller lommelykter eller elektrisk strøm. Når
menneskene trengte lys inne i husene sine, måtte de bruke noe som brant – for
eksempel et brennende bål på peisen eller et brennende talglys. Derfor var det
fint å ha vinduer som kunne slippe lyset inn når det var sol. Om sommeren, da
det var mye sol, fikk de nok lys gjennom vinduene slik at de ikke trengte å
brenne noe. Men når vinteren nærmet seg, ble det mørkere og mørkere ute. Da
måtte de begynne å tenne talglys eller tenne opp ild i peisen midt på dagen for
å kunne se godt nok. Og samtidig brukte de å lage en lysfest!
Mange
steder var festen slik at barna fikk hver sin lanterne. En lanterne er det samme som en lykt. Lyktene kunne
for eksempel være laget av glass eller papir, og hadde brennende talglys inni.
Samtidig var de så små og lette at barna kunne bære dem med seg mens de gikk
fra hus til hus og sang sanger utenfor vinduet til naboene.
Når
barna kom hjem til seg og familien sin, fortsatte festen med god mat og drikke.
Mange steder brukte de å spise gås. En gås er en fugl som ligner på en and
eller en svane, og den smaker omtrent det samme som kylling. Mens barn og
voksne satt sammen og spiste, brukte noen å fortelle historien om en mann som
het Martin
Historien om Martin
En gang for lenge, lenge siden, ble det født en gutt som
het Martin. Noen brukte å kalle ham for Morten også, for Martin og Morten er
egentlig samme navn.
Faren til Martin var soldat, og
han ville at lille Martin skulle bli soldat og lære å sloss når han ble stor.
Men da Martin ble voksen, kjente han at han ikke ville være soldat. Han likte
ikke å sloss, og syntes det var bedre å være venner med andre mennesker og gi
hjelp til alle som trengte det.
Martin hadde en hest. Den var
stor og sterk og kunne løpe raskt, og Martin brukte ofte å ri turer med hesten
utenfor byen der han bodde. En dag han skulle ut å ri, var det isende kaldt.
Det hadde begynt å bli vinter, bakken var blitt hard, og det hadde frosset is
på sølepyttene langs veien. Men Martin hadde en stor, varm kappe på seg, og
derfor red han av sted uten å fryse.
Plutselig så han en skitten og
lurvete mann midt på veien. Håret hans var bustete, og klærne hans var stygge
og fillete. Han så litt skummel ut, og da han rakte fram hånden, lurte Martin
på om han burde bli redd eller ikke. Men da han så nærmere etter, oppdaget
Martin at mannen hadde alt for lite klær på seg. Mannen frøs så han ristet, og
han så tynn og sulten og syk ut. Han så rett på Martin med triste øyne, og med
en gammel knirkete stemme sa han: ”Kan du være så snill å gi meg penger til å
kjøpe mat for?” Martin nikket, og
begynte å lete etter pengepungen sin. Men så oppdaget han at han ikke hadde med
seg noen penger. Da den fattige stakkaren skjønte dette, så han enda tristere
ut, og begynte sakte å gå videre bortover veien.
”Vent!” ropte Martin etter ham,
”- du kan få noe annet!” Dermed tok Martin av seg den store, varme kappen sin,
og med det skarpe sverdet sitt skar han kappen
rett i to. ”Hver så god!” sa Martin til den fattige mannen. ”Selv
om jeg ikke kan gi deg penger, kan du i hvert fall få halvparten av kappen min
slik at du slipper å fryse!”
Den fattige mannen ble både
forbauset og glad, og takket Martin fordi han hadde delt klærne sine med en
kald og fattig stakkar. Martin bare smilte og red videre, men da han snudde seg
for å se etter mannen, var mannen blitt borte.
Den natten hadde Martin en rar
drøm! Han drømte at den fattige mannen plutselig sto foran ham – men nå så han
ikke fattig ut lenger: Han så ren og frisk og mett ut, han hadde på seg den
halvparten av kappen som Martin hadde gitt bort. Mannen begynte å snakke, og
stemmen hans var ikke lenger gammel og knirkete da han sa: ”Kjære Martin! Av
deg kan alle mennesker lære hvordan de kan hjelpe hverandre og dele det de har.
Derfor skal mennesker over hele verden få høre historien om Martin!”
Og slik ble det – og nå har du
også fått høre historien om Martin……..
Martin og gåseflokken
Etter den dagen fortsatte Martin å hjelpe alle slags
mennesker. Men etter en stund syntes han det ble for mye bråk og mas i byen, og
derfor flyttet han til et sted der ingen andre bodde. Likevel var det mange som
hadde hørt om ham, og en dag var det noen som sa: ”Siden Martin er en snill og
god mann, kan han sikkert bli en god sjef for oss som bor i denne byen! La oss
hente ham hit!”
Men da Martin fikk høre om dette,
svarte han at han ikke ville være sjef – han ville bare være i fred. Først ble
folkene i byen lei seg - men så bestemte
de seg for å lure Martin……
Neste dag dro noen til Martin og
sa at en dame i byen var syk og redd for å dø, og derfor ville hun at Martin
skulle komme og trøste henne. Martin trodde dette var sant, og skyndte seg
straks av gårde. Men da han kom til byen, så han en masse mennesker som sto og
ventet på ham. Nå skjønte han at han var blitt lurt, og dermed prøvde han å
stikke av: Han løp av sted gjennom byen, og mens han løp, fikk han se en
gåseflokk som gikk rundt og lette etter mat. Da krøp han inn i gåseflokken og
gjorde seg så liten han kunne for at ingen skulle se ham.
Men en gås er en fugl som bruker
å skrike og skråle når den blir forstyrret – og da Martin prøvde å gjemme seg,
begynte hele gåseflokken å lage et forferdelig bråk. Da skjønte alle menneskene
hvor Martin hadde gjemt seg, og Martin måtte komme fram og gå med på å bli sjef
for folkene i byen. Men han var ganske sint på de bråkete fuglene, og sa:
”Siden gåseflokken bråkte slik at jeg ble funnet, ønsker jeg at folk alltid skal
spise gåsestek på lysfesten heretter.”
Det er derfor folk bruker å spise
gås på lysfesten. – Og vet dere hva de kalte maten de spiste ? De kalte den
”mortensgås” til minne om Martin…..
Litt mer om gjess:
Tidligere brukte man ofte
gjess i stedet for vakthunder. Dersom en ubuden gjest tok seg inn på gården i
løpet av natten, ville gåseflokken bli vekket og starte et salig leven. Et
eksempel fra Norge er herregården Austråt i Trøndelag: I dette praktbygget fra
1600-tallet er en innhegning for gjess
bygget inn i en stor, imponerende trapp foran inngangen.
Litt mer om 11 november:
I Europeisk tradisjon har
denne dagen på flere måter markert overgang, begynnelse og slutt:
- Det var en viktig markedsdag som markerte
slutten på handelsåret
- Ansettelsesforhold opphørte og kontrakter ble
avsluttet.
- Skoler og universiteter hadde undervisningsfri
- Gjessene var slakteferdige, og den første vinen
fra årets vinhøst kunne drikkes
- Karnevalsfestene begynte enkelte steder, og
varte helt fram til fastetiden før påske
- Noen mente at det var lov å stjele det man fikk
tak i denne dagen…
I 1918 ble Første Verdenskrig
formelt avsluttet den ellevte i ellevte klokken 11.
Litt mer om Sankt Martin:
I tillegg til legender og
historier, har man også en del sikker kunnskap om Martin av Tours:
- Han var kjent for sitt fattigslige og rufsete
utseende, noe andre kirkeledere mislikte
- Han prøvde å leve et enkelt, stille og
tilbaketrukket liv, men var ofte på reisefot for å hjelpe andre eller
bidra til å etablere kristendommen i det gamle Romerriket. Han jobbet
bl.a. aktivt for at kirkens ledere og den kristne keiseren ikke skulle
anvende dødsstraff mot opprørere og kristne meningsmotstandere
- St.Martin har alltid vært en viktig og populær
helgen blant ”vanlige folk” – og er bl.a. beskytter for fanger og tiggere,
gjetere og omreisende, smeder og fargere, vertshusholdere og vektere. Han
er også skytsengel for soldater, hester, vinbønder – og avholdsmenn!
- Kirker viet til St.Martin har ofte vært å finne
i ”dårlige” bystrøk eller utenfor bymurene – som for eksempel St.Martin in
the Fields (”Martinskirken ute på markene) i London.
Dag B. Ulseth 2003
Lanterneeventyr
Oppdatert: 07.10.2003 08:57
Det
var en gang en liten gutt som vandret ensom langs en vei. Fillene, for
det kan man vel kalle det han hadde på seg, falt nesten av ham. Bena var
nakne og blå av kulde. Han gikk med lutet rygg og hadde ikkke den kalde vinden
ult og pepet kraftig, kunne man hørt de såre hulkene hans. Den lille gutten
gråt.Store tårer trillet ned kinnet og falt mot bakken. Der frøs de til
is.
Det
var høst, og en streng kulde gjorde verden frossen og hard. Det eneste
som holdt gutten med selskap, var mørket, kulden og en guffen vind.
Gutten
hadde gått så lenge han kunne huske, og nå kjente han at søvnen kom
sigende. Han la seg utmattet ned på den kalde bakken og sovnet straks.
Han
visste ikke hvor lenge han hadde sovet da han våknet av en merkelig følelse av
at noen så på ham.
Gutten
tittet forsiktig opp, og det stod en fe foran ham. Hun lyste av godhet,
og hun var svært vakker. Feen strøk en varm hånd over guttens hår.
“Kjære
deg, du kan ikke ligge her å fryse ihjel. Du burde komme deg hjem til
folkene dine", sa den gode feen. Gutten fortalte at han verken hadde noen
folk eller et hjem.
Feen
hjalp gutten opp på bena. Hun tok hånden hans i sin, og sammen gikk de ut
i mørket. Det kom en varme fra hånden hennes, og gutten holdt hardt i den
for ikke å miste taket.
Etter
mye klatring og slit stanset feen og så seg rundt. Hun pekte mot et sted
ute i mørket.
“Se,
lyset fra en landsby".
Først
kunne ikke gutten se noenting. Så, gjennom høstmørket skimtet han flere svake
lys.“Dit skal du gå. I huset der lyset skinner sterkest skal du banke
på", sa feen.Gutten stod lenge og så på lysene. Et lys lyste en
anelse klarere enn de andre. Han snudde seg mot feen for å spørre om
noe. Da så han at hun var borte. Den snille feen hadde helt ubemerket
forsvunnet.
Gutten
slet seg gjennom natten med blikket festet på lysene. Det var ikke lett, og
flere ganger falt han overende. Men lysene ble stadig sterkere, og han
kjempet hardt til han var fremme.
Det
var en liten landsby. Gutten trosset vind og vær i retning huset
med det klare lyset. Det skinte med en utrolig varme. Da han kom
fram til huset, banket han forsiktig på døren og tok noen skritt tilbake. I
døråpningen dukket en mann og en kone fram. Konen bar en lanterne som
brant med et glødende lys. Lanternen lyste opp de tre menneskene, og de
gamle så foran seg en utslitt og fillete guttunge. Da de spurte etter
navnet, sa gutten at han ikke hadde noe navn. Det var ingen som hadde
tenkt på det.
Mannen
bad gutten komme inn i varmen. Der fikk han et varmt bad, nye klær og mat
og drikke. Så fant mannen fram en gammel barneseng. Der la gutten
seg for å sove. Nå var han mett og varm.
Det
gamle paret så på ham der han lå og sov. De bestemte seg for at gutten
kunne bli. Mannen og kona ble svært glad i den lille gutten.Den som var mest
glad var gutten selv. Nå hadde han fått et sted å bo, og han visste at
det var noen som var glad i ham.
Snipp,
snapp, snute.......
Jeg
går med min lanterne
og
min lanterne med meg.
Deroppe
lyser det stjerner
Her
nede lyser jeg.
Lanterne,
lanterne,
sol
og måne, stjerne
Lanterne,
lanterne
Sol
og måne stjerne
Lanterne,
lanterne
Brenn
ut mitt lys
vi
går i hus.
Bimela,
bimela bom.
Brenn
ut mitt lys vi går i hus
Bimela,
bimela, bom.
SOL- MÅNE- OG STJERNEKAKER
Til
enhver fest hører noe godt å spise. Til lanternefesten er det sol- måne-
og stjerne-kaker. De lages på følgende måte:
(Ca.
30 kaker):
· 1 ½ kopp sukker og
· 50 gram smør røres godt sammen.
· 1 egg røres i.
· Deretter blandes i
· 3 skjeer melk
· litt vaniljesukker
· 2-3 kopper mel, iblandet 1 teskje
bakepulver og
· 1 knivsodd salt.
Når
det er godt blandet, settes det eventuelt i kjøleskapet før det rulles ut og skjæres
ut med former.Stekes i varm ovn ca. 10 minutter.
Glasur:
Melis med smør og kokende vann.
Kakene
stekes som regel i all hemmelighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar